Hva sier man til de små? - Ett år etter.

I dag har jeg gått å tenkt. Tenkt hva jeg skal si, om Lillegutt spør. "Hvorfor gråter de?" "Hvorfor er det så mange blomster der?" Og skal jeg si noe, om han ikke spør? Hva har han skjønt av det som har vært på tven?

Der er nok mange barn som har spurt akkurat de spørsmålene i dag. Slik som mange også spurte for et år siden.

For et år siden var Lillegutt nokså liten, og han skjønte ikke så mye av det som skjedde. Men jeg er mer usikker på hva han skjønner av nyhetene nå.

Foto: Anna Langova  www.publicdomainpictures.net

Jeg valgte å ha på minnemarkeringen på tv i bakgrunnen store deler av kvelden. Lillegutt har vært syk i dag, så formiddagen gikk stort sett til filmer og NRK Super. Med mye avslapping på sofaen hele dagen, ble det en sen kveld. Og vi fikk med oss hele konserten fra Rådhusplassen.
Jeg valgte å prate med han om rosene. Jeg fortalt han at i fjor, for nesten et år siden, var vi der (mens jeg peker på tven). Vi var det sammen, Lillegutt, mamma og pappa. Og at vi hadde med oss hver vår rose, som vi la ved en kirke. Vi gjorde det for å trøste. Og vi gjorde det sammen med veldig mange andre. For det var så mange som var lei seg da. Og nå trøster de hverandre, en gang til, med roser.

Jeg tror det er viktig at de miste skal få ærlige svar om de spør. Og noen gang må de også bli forklart, om de ikke spør. Det er ikke lett å forstå hvorfor mamma, eller pappa, feller en tåre når Rådhusklokkene spiller Til Ungdommen. Og ikke forstå kan være skummelt for et barn. En liten prat kan være betryggende.

Vi glemmer aldri.